livet i nicaragua..

Byen Leon
møtetplassen foran den store katedral
en kan finne alt langs gatene...
nicaragua by night
Praksis:
denne uken startet vi i praksis. marthe er i praksis på en spesial skole, mens kine er i en kommunal barnehage. herlige og nysgjerrige barn som prater i vei, mens vi blar flittig i spansk ordboka, og sier "si si"...
dagens farge: gul - amarillo!
stas å lese avisen...
San Juan del Sur :
forrige helg hadde vi en fantastisk tur til San Juan del Sur....


på vei te stranden... eller som vi sier : vamos a la playa!
det var virkelig en heisande tur til stranden..

marthe skal lære å surfe.. flaks at brettet er så langt...??

På skolen:


tobias og marthe forteller om krabben louie som skulle til london...
Salsatimene:


fra salatimene våre... eller vi kan kalle det salsa med et hint av arobic... i midten, vår danseinstruktør.


her trengs det ikke addidas joggesko og treningsbukse, vi ser sporty ut uansett... eller hva ? ;)





Konsert på et av stamstedene våres:

konsert med katja cardenal


gjengen samlet...

Vamos a la playa ?

Vi har vært på utflukt ! Eller ferie som vi liker å kalle det.. I helga har vi vært i San Juan del Sul, nær grensa til Costa Rica, sammen med en haug andre folk fra skolen.
Bussen gikk klokka 13 fredag og allerede da startet vårt actionfylte weekend. I kjent stil hadde vi selvfølgelig ikke ofret våre kjære pass en tanke og bare latt de være igjen i safen..
Det passet skal vi visstnok egentlig gå med hele tida, så rett før bussen skulle kjøre måtte vi løpe ut av skolebusseb og inn i en minibuss som tok oss til rommet vårt. Vi stormet inn, henta passene og sprang ut igjen. Lykkelig uvitende om at vi presterte å låse romnøkkelen inne i safen. Jaja..
Egentlig skulle vel vi også tatt den skranglete chickenbussen og svetta i 5 timer i klamme skinnseter uten aircondition, men snobbete backpackere som vi er, fant vi fort ut at minibussen var et mer komfertabelt alternativ. Med nedslåbare (er det et ord ?) seter og aircondition cruiset vi sørover og helt til San Juan del Sul. Jada.. Vi vet det å ordne oss ;)
På veien til San Juan hadde visst Rigo kjøpt med seg et beltedyr for 180 pesos. Dette skulle han slippe fri i naturen. Beltedyr og Iguaner blir brukt som mat her, men Rigo er dyrenes mann og hjelper de hjem igjen.
Så mens vi svettet i setene, lå beltedyret i en bøtte bakerst i bussen. Ja, vi klappet det og har selvfølgelig bilder av det. Det kommer, det kommer..

Vel framme hadde Tobias ordnet rom til oss hos en dame ved navn Rebecca. Hun hadde en gedigen bjeffende hund, og Marthe var kjapp med å informere om sin hundeskrekk og fikk sørget for at bikkja ble holdt ute hele helga. Hunden var virkelig SVÆR ! Hun sa det selv, Rebecca; "It will kill me!"

Nu vel. På kvelden var tid for fest og moro. Er man nordmenn på tur, så er man nordmenn på tur. Kvelden ble lang og ganske fort til natt, og mens Kine og Lillian tok en tidlig kveld, holdt eldstetuppa i høneflokken ut litt lenger.
Hjemturen denne kvelden ble litt mer strabiøs enn planlagt, da det viste seg at ingen helt visste veien hjem og ingen hadde nøkkel. Fulle gutter er morsomme turkamerater og etter flere pust i bakken i liggende stilling, froskeherming og svenske bladtriks fant vi endelig fram.
Lørdag var det tid for strand og Joachim anbefalte oss en strand utefor byen som visstnok skulle være så fin. En enarmet sjåfør hentet oss med taxien; en lastebil, og vi slang oss på på lasteplanet og speidet etter hav.
Havet kom det.. Vi måtte bare bortover en lang grusvei, inn i bushen, over en elv og forbi et lass med kuer og høns.
"Å, så fint !" sa Kine da havet endelig dukka opp. Og det var fint det.. Til tross for at det ikke var en sjel med folk der. Havet var iskaldt og sanda blåste, men jammen fikk vi ikke en flott dag alikavel. Surfet gjorde vi også. Vi prøvde i allefall.. Og det er med stolthet vi kan meddele at alle tre kom seg stående opp på brettet ! Hurra og klapp for oss !
Bare vent.. Vi skal nok opp på ett brett igjen snart :)
Disse jentene kan kunsten å kose seg og er man på ferie, så er man på ferie. Så på kvelden spiste vi det som må være topp 3 blant verdens lasagneoppskrifter og skeiet ut med dessert i samme slengen. Da ble vi så mett at vi ikke klarte å gå.
Men som alle andre metthetsfølelser, så gikk også denne over og vi befant oss igjen blant øldrikkende studiekamerater. Fornuften tok tak i oss og vi kom oss hjem innen rimelighetens tid, men våknet alikevel slitne og trøtte dagen etter. Denne søndagen var all strøm og vann borte fra byen, dere skulle visst hvor lang tid det tok før vi skjønte det.. Haha :)
Så spiste vi frokost og dro på "shopping". Lillian kjøpte solkrem og de andre to kjøpte kjoler. Du og du, nå blir vi fine og fjonge :)
Så bare det atter heimat, og det var på tide å endevende rommet på leting etter den bortkommne nøkkelen. Vi fant fram mobilene og krabba rundt på kne alle tre, lette under senger, på bad, i alle mulige sekker og vesker, men ingen nøkkel dukka opp.
Så måtte vi gå til huseieren, for å høre om han hadde en tang til å klippe over hengelåsen med. Det hadde han ikke, men han fant fram en drill i stedet. Den funka ikke. Så da tok han like greit i bruk en vanvittig diger kniv. Så skrudde han av hengslene, kun for å finne ut at det ikke gikk å få åpnet skapet alikevel.
Vi klødde oss litt i hodet alle fire og til slutt bare brøyt han av hele greia. Så nå har vi lært leksa.. Alltid sjekk at nøkkelen er med og ikke lås den inn i safen sammen med reservenøkkelen...

Slitne og trøtte, vi er alle enige om at det har vært en fin tur :)

Må forresten fortelle om salsakurset vi har begynt på to ganger i uka. For en opplevelse. Mens det meste av dansetrening hjemme foregår i dansesaler, er det litt anderledes praksis her.
Her stod vi bare i en slags gang, selvfølgelig med lokale mannlige tilskuere på alle kanter, uten aircondition og med en kassettspiller fra 80-tallet som anlegg.
Læreren er også en mann.. Og i ført gule shorts og grå t-skjorte fyrte han opp technomusikken og satte i gang med en heseblesende oppvarming; aerobic.
Bare for å sagt det med en gang; aerobic i flippflopper anbefales ikke. Barbeint derimot..
Men vi fikk lært litt salsa og litt merengue, ristet på våre stive hofter og drømt om Patrick Swayze i Dirty Dancing før vi dro hjem..
Tro oss: dansetimene vil bli dokumentert ! Antagelig mest til glede for dere...

Ny uke, nye muligheter.. I morgen begynner vi i praksis. Iiiik og skrik. Litt andeledes praksis enn hjemme. Vi skal bare 4 dager i uka, fra 08.00 til 11.00. Fredager har vi egentlig fri, men vi har fått hun ene spansklæreren på skolen til å undervise oss også. I spansk selvfølglig.. Det trengs... Marthe har nemlig begynte å erfare at selv om hun er aldri så god på kroppsspråk, så kan det blitt litt slitsomt i lengden..
Ellers blir det salsa, soling og kanskje karaoke. Bare fordi at Lillian syns det er så flaut og vi andre syns det er gøy.

Fortsett å måke snø og savn våre vakre andleter ! Vi savner deres.

P.s Hanne: Historien om Odd ble meget godt mottat. Den handler jo tross alt om vår barndom, samt kjære familiemedlemmer. Det er forøvrig Linn som har overnatta på hotell for prostituerte, og ikke oss. Kan også fortelle deg at vi lagde enda en ny historie i timen.. Denne gangen om krabben Louis som måtte ta flyvepiller og kapre et fly for å komme seg til London. Imponerende dramatisert av Tobias og Marthe. Haha..

Sånn går nu dagan...

Som dere sikkert har sett (men ikke kommentert...), har Kine lagt ut et lass med bilder fra våre siste opplevelser her i Lèon. Tenkte kanskje dere ville ha litt tekst også ?

Vulkanturen var en varm, men kjempegøy tur ! Dro klokka 07.30 tidlig søndags morgen. Det var i allefall planen.. Men i dette landet er alt litt på halv tolv, så bussen dukka ikke opp før nærmere 08.00. Men vi kom oss avgårde, og etterhvert som vi nærmet oss de store vulkanene, jo raskere gikk pulsen.
Herregud.. Skulle vi gå opp det der ?? Vi har altså ikke trent på over 1 måned og formen er også deretter. I tilegg er det nærmere 30 varmegrader så tidlig på dagen..
Som nordmenn flest er vi vant til fjell og vidder, og det første vi spurte oss selv om når vi kom fram var; Hvor i alle dager er stien ?
Vulkanen var virkelig bare masse stein og stupbratte "fjellsider"..Umulig oppgave trodde vi, men jaggu nådde vi ikke toppen vi også ! Vi måtte bare gjennom en time med intens svetting og dårlig pust.
Nedover turen var enormt mye enklere, og tok rundt 15 minutter. I dette landet så bare aker man ned fjellsida skjønner dere.. Vi foretrakk å skli/løpe ned, og vi velger å karakterisere denne opplevelsen som "en aketur i skrekkblandet fryd."
Dere skulle sett hvordan vi så ut da vi endelig nådde bunn ! Fulle av sand og støv..
Før vi busset oss hjem igjen, tok vi en mandarinpause blant iguaner og diverse slanger. Alle heldigvis i bur.
Ellers har de siste dagene gått med til skoleting og lekselesing på stranda. Skulle ønske vi var så flittige som det høres ut som..
Vi har vaska klær på et koselig vaskeri hvor vi fikk sjokolade, samt skrive en hilsen på veggen. Vaskeriseansen kunne fort blitt en komisk affære, og vi var beredt med ordbok og hele pakka. Heldigvis var vaskemannen fransk og alt gikk smertefritt. Av en eller annen grunn gikk han rundt med en papegøye på skulderen, må huske på å spørre om den neste gang..

I går var vi på konsert med ei dame som synger Alf Prøysen på spansk. Hun var utrolig flink og vi anbefaler å sjekke henne ut. Finnes garantert på Youtube.
I dag skal Kine og jeg på salsakurs, og vi regner med å imponere stort med våre stive hofter og nordiske danseevner.
Til helga skal vi utflukt, til et sted som heter San Juan del Sur. Mulig det heter noe annet, jeg husker ikke helt. Men det er i allefall et surfested som visstnok skal være veldig fint. Og ja, vi skal selvfølgelig prøve å surfe.. Lurer på hvem av oss som får flest blåmerker..

Den lille hunden som bor her er forresten ikke så søt lenger. På en uke har den forandret seg til et monster, og våre dyrbare føtter blir stadig vekk angrepet.
Marthe sin hundeskrekk blir neppe kurert under dette oppholdet.

Nå skal vi snart på skolen og framføre vår fantastiske egendikta fortelling om torsken Odd som skulle på korpstur til det kaspiske hav. På veien ble han bitt av en måke og måtte overnatte på et hotell for prostituerte.

Ettersom vi ikke hører så mye fra dere der hjemme, så antar vi at dere har det bra. Vi blir fortsatt glade for kommentarer, så slå dere løs !

Klemmer i berg-og dalbaner :D

Vulkanturen vår..! Svett og skitten!!

Denne vulken skulle vi bestige... ?!
Målet: på toppen av det hvite... flaks at vi står akkurat her... sukk...
Marthe som svever av sted... nesten hverfall...
Lykkelig av å være på toppen...

Rigo, vår guide og feltsjef for oppholdet i Nicaragua
Litt lei nå.. eller sliten... ;)

Kanskje det mest skummle med turen; å komme seg ned igjen...

Litt mer bilder fra Nica Nica land... :)

Lillian og Kine med sin tolk, Douglas.
Fra velkomstfesten : lokal musikk...
Lunsj: matkø og litt fra matsalen..
Fra konferansetimen...

Lokal musikk...

Konferanse om Nicaragua


Undervisning på stranden..
Joakim, en av de ansvarlige for vårt opphold, og vår pedagogikk lærer, Kjersti.

Sola steiker og vi er glad !

Tenke seg til ! Både tekst og bilder.. Skla si vi har slått på stortromma denne gangen :) Vi har fordelt på arbeidsoppgavene her på bloggen hittil; Kine tar ansvaret for bildene og Marthe er sjef for skrivinga. Denne gangen er det Marthe som har tatt styringa over begge delene, så vi får se hvordan det bærer i vei.

Nu vel. Har vært en uke i Nicaland nå, og inntrykkene er mange. Ting er veldig forskjellig fra hjemme og alt vi opplever tar tid å fordøye.
Etter nesten to måneders ferie var det det tungt å begynne på skolen igjen, selv om vi bare har tre timer skole om dagen og fri hver fredag. Skolen begynner 8 og varer til 11, noen fager har vi også undervisning fra 15 til 17. Vi har selvfølgelig siesta også, og da henger vi i skolegården; stranda. Egentlig nokså idyllisk :) Her om dagen gikk vi lang tur i strandkanten og det var akkurat så herlig som det høres ut som. Veldig rart å gå på skolen i bikini, men sånt venner man seg overraskende fort til.
Skolen ligger som sagt på stranda, 45 minutters busstur fra her vi bor. Vi har egen skolebuss; en gul amerikansk skolebuss fra 1950-tallet. Veien hadde lett vunnet prisen for verdens mest humete, og hjemme hadde vi kalt det for en ordentlig god gammeldags grusvei.
De har visst venta siden 1960 eller noe for at veien skal bli fiksa, men så tok presidenten alle pengene i statskassa og veiene måtte være humpete noen år til.
Nå har de begynt å bygge ny. Veiarbeid her i Nicaragua er i grunn ganske interessant. Hjemme ville vi kanskje gjort feridg en og en del om gangen, men her tar de alt i ett. Visstnok var veien enda mer humpete når det var asfalt. Haha.. Vi har vanskelig for å forstå at det er mulig.
Bussene har null aircondition og rævo blir fort klam etter tre kvarter på tette skinnseter, i tillegg til at vi blir dekket med støv fra veien, så egentlig er vi stort sett møkkete dagen lang.

Lokalbussene har vi enda ikke prøvd, men du verden for et syn ! Også de er gamle amerikanske skolebusser og følger følgende prinsipp; det er ikke fullt før det renner over.
Om det blir fullt innvendig er det ikke noe å bli stressa over, de har jo et tak. Så sånn kjører de rundt, fullt med folk både inni og på taket.
De har også minibusser som egentlig er små lastebiler med plastrekk over lasteplanet. Og det er der man sitter.. Klamt og trangt på lasteplanet.
Taxier fins også. Ganske likt som hjemme, bortsett fra at kjører flere passasjerer om gangen. Så hvis det allerede sitter noen i taxien når du går inn i den, så kjører de dem først og så kjører de deg.
Ellers er det ekstremt mye biltuting i gatene. De tuter hvis de har ledig plass i taxien og de tuter på oss bleike norske jenter. De har til og med biltuting i sangene.. Haha !
Oppmerksomhet får vi mer enn nok av. De sier kommenterer visstnok alt og man får alltid en bemerkning av et eller annet slag når man går forbi. Godt vi ikke kan spansk.
Marthe prøvde å slå opp et ord i ordboka og det betydde flyndrefisk.. Vi er litt usikre på hvem av oss han mente.
Språket er et problem og det er utrolig frustrerende å ikke kunne gjøre seg forstått. Vi har lært oss noen ord her og der, men får et problem når de begynner å svare tilbake.
Her om dagen tok Marthe taxi og forklarte veien kun ved bruk av tegnspråk. Hun kom sånn ca dit hun skulle... Kine bestilte stekt egg ved å klappe sammen hendene og vri de til hver side som om hun stekte pannekaker, og jammen fikk hun det hun bestilte også !
Akkurat restaurantseansene har en tendens til å bli noe lengre enn planlagt. De har null begrep om tid og tar ting når de passer seg. Så når vi går på restaurant tar det 15-20 minutter før vi får drikke og nye 20-30 minutter før maten kommer.
Da skulle man kanskje tro at maten kom samtidig, men det gjør den ikke. Den kommer litt når det passer seg den også.. Ikke vet vi hva som tar sånn tid, men vi har i allefall lært at man må gå å spise før man blir sulten.
Man kan vel si at dette er noe av sjarmen... :)

Ellers har vi fått utdelt praksisplasser. Kine og Lillian skal være i en barnehage og Marthe skal være på en skole for barn med særskilte behov. Begynner i praksis om to uker. Vi har allerede vært på praksisbesøk og gleder oss enormt !
I går hadde vi velkomstfest her og det var kjemepgøy ! Det kjennes i allefall sånn ut i dag... Bakrus i 34 grader anbefales ikke og vi svetter i hjel her vi ligger på hver vår seng med vifta i full sving.
Ja, det er VARMT her ! Godt vi bare har kaldtvann i dusjen. Den hjelper godt :)
Vi har forresten allerede hatt besøk av to firfisler på rommet og Lillian er livredd for at det skal komme et eller annet mystefistisk dyr fra hullet i taket over senga. Vi venter i spenning !
Vi har spist vanvittig god vannmelon og lagd fantastisk god fruktsalat, og fantaserer daglig om brunost, knekkebrød og smågodt. Post har vi ikke sett så mye til.. Hint hint..

Det ble jammen et langt innlegg denne gangen også. Så langt at jeg ikke husker hva jeg har skrivd en gang.. Nedenfor er det bilder, de er fra velkomsfesten i går og første skoledag. Pressefotografen er konstant i action, så bilder tror jeg dere skal få mer enn nok av.
Fisken under var lunsjen vi fikk på torsdag. Antagelig den mest fotograferte retten per dags dato :) Sjelden man får en hel fisk servert, men den var knallgod !

Kos dere med bilder og ikke glem å måke snø ;)


Mamma: Takk for fyldig oppdatering om katta. Godt å høre at hun har det bra.