Charlie`s Angels and friends

Viktigste først: Gratulerer til kjære Hannemor som har blitt mamma ! Vi gleder oss til å se vidunderet når vi kommer hjem :D

Tida går jammen fort i godt lag ! Go slow-holdninga på Caye Caulker adopterte vi kjapt, og vi
later som om det er grunnen til at vi ikke har oppdatert vår kjære blogg på lenge. Så får de av de dere som trodde vi var død, kan slappe helt av. Vi lever i absolutt aller beste velgående :)

Forlot øya i dag og vi ble varm om hjertet da Elma sa at det var trist at vi skulle dra. Siste uka har vært preget av bekjentskaper av ymse arter. Noen mer positive enn andre. Marthe fikk blant annet besøk av to firfisler i dusjen og en kakkerlakk tok bolig i søppelkassa vår. Da tok mannen i følget vårt (Kine) ansvar og satte søppelbøtta foran naboen sin dør i stedet.

Søndagen slo vi ut håret og ble med vår amerikanse nabo Gavin på I & I Reggae Bar. For en plass ! Baren var dekorert med plakater av Bob Marley og stolene var husker ned fra taket. Midt på gulvet stod en strippestang og bartenderen var ikke sein med å imponere med sine kunster. "Have you seen the flag ?" spurte han, og vi ble litt usikre på hva det egentlig var vi skulle få være vitne til nå. Og plutselig tok han fart og stod som, ja et flagg, ut fra strippestanga og tok armhevinger i samme slengen ! Slapp av, mammaer.. Han var påkledd.
Etter dette imponerende stuntet måtte vi ha luft og gikk opp på takterassen. Der satt mr Rasta og Larry, og de ble kjapt våre nye venner.
Mr Rasta er en kul fyr og stolt eier av øyas lengste dreads ! Han har spart i 25 år og de rekker helt ned til bakken ! Han brukte deler av kvelden på å undervise oss i karibisk historie og fortalte om uenighetene mellom Belize og Guatemala. Vi heier selvfølgelig på Belize, og syns Guatemala kan finne seg en annen kystlinje å krangle om. Ikke at vi oppfordrer til krig selvfølgelig..
Om vi skal kåre Caye Caulkers herligste menneske, vinner Larry prisen lett. Han sjarmerte oss i senk med sine skjeive tenner og kreative hårfrisyre. Lo godt av to tomater-vitsen til Kine gjorde han også, enda hun glemte å ta med den vesentlige delen om at de ble påkjørt. Haha.
Marthe forsøkte å fortelle en svenske-vits til Gavin, men fant fort ut at det er en fordel å være norsk for å synes at de er morsomme.
Larry mente at det hørtes ut som om vi sang når vi snakka. Godt vi har så gode sangstemmer :)
Ellers fant vi ut at det finnes krokodiller på øya. Larry mente de var 18 feet, Gavin holdt en knapp på 12. Feet sier ikke oss så mye, vi antar de var store og ferdig med det.
Vi hadde store planer om leke Crocodile Dundee, men den gang ei.. Jaja. Vi har hørt det finnes krokodiller i Nicaragua også, så det er fortsatt håp :)

Dagen etter var vi å spiste middag på Sandbox, og denne dagen fikk vi bevist at verden faktisk er litt mindre enn man skulle ha trodd.
Plutselig stod det en rastafyr foran oss og spurte om vi var Norge. Og jammen haddde ikke han bodd i Norge også, i Bergen til og med !
Han hadde møtt en dame på Caye Caulker, fått henne gravid og blitt med henne til Bergen. Nå var visst sønnen blitt 7 år, men han hadde ikke med seg bildet av han. I stedet fikk vi se bildet av båten, og den var fin den også.
Han hadde jobba på Witchy Bitchy, drukket øl på Cafe Opera og tatt nattbussen hjem til Breistein. (Høres det kjent ut, Ingvild ? Haha )
Han anbefalte oss å finne oss en lokal og bli gravide, for da ville vi få søte barn. Kan virke som om han har gitt dette rådet til guttene her også, for like etterpå kom den sjenerte kelneren og spurte om vi var single. Da løp vi hjem.

Onsdagen var det tid for et nytt bekjentskap, denne gangen av det slitsomme slaget. Her trodde vi at vi skulle få nyte middagen i ro og fred, men sannelig dumpa ikke canadieren Jim ned ved bordet vårt. Han bor i Alaska, reiste sammen med en venninne han var veldig nøye med å presisere at ikke var kjæresten hans, var 40 år og jobba som fluefiskeguide. Han har langt hår han har i en hestehale, festet med tre strikker nedover og påstår at han skjønner norsk fordi foreldrene er fra Nederland. De bor forøverig i Toronto.
Han hadde en liten hund som visstnok hadde redda han fra en sint bjørn en gang, men nå var den død. Bikkja altså. Hun ble visst påkjørt av en traktor.
Dere skjønner at fyren er treig ?? Jim, eller Pocahontas som vi foretrekker å kalle han, tilbød seg å vise oss en restaurant som visstnok skulle være billig. Vi burde luktet lunta her, for da vi kom til restaurantet kjøpte han øl til oss. Så fulgte han oss hjem, før han avslutta med å invitere oss på middag neste dag. Flott.
Hele torsdagen angret vi på at vi hadde sagt ja, men da klokka ble 7 gikk vi alikavel. Som Kine sa: "Lukter jeg godlukt, da får jeg panikk."
Vi håpet lenge at han hadde latt oss i stikken, men neida.. Tjue minutter for seint dukka han opp, og middagen ble like pinlig som vi hadde forestilt oss. Vi hadde på forhånd planlagt noen spørsmål, for det er ikke akkurat så vi har å snakke med han om. Jammen godt han har så mye spennende å fortelle om fluefisking....
Så spurte han om vi ville ha is til dessert, vi sa vi hadde tenkt oss på I & I, og Pocahontas ble selvfølgelig med. I løpet av kvelden kom til også fram at han hadde leita etter oss hele dagen og lurt på om han skulle banke på døra vår. Derfor brukte vi store deler av neste dag til å gjemme oss, og hadde øvd inn en skikkelig ekte løgn i tilfelle han dukka opp og ville henge med oss.

Ukene på Caye Caulker gikk fort, og det var faktisk litt trist å dra derfra i dag. Humøret steg fort da vi kom på flyplassen og fant ut at vi hadde billetter på buiness class ! Vi vet ikke helt hvordan vi fikk til det, men så mammaen til Marthe sa; "Bare det beste er godt nok for dere."
Da vi kom til San Salvador utnyttet vi ventetida ved å henge i vip-loungen, drikke gratis Baileys og spise sandwishes. We like !

Nå er vi vel framme i Nicaragua. Her har vi fått tildelt et rosa rom, utstyrt med tre senger og et klesskap. Marthe trodde vi hadde en katt til husdyr, men det visste seg å være en liten valp.

Masse bilder kommer til nærmeste dagene ! Følg med følg med !