Kiss kiss and love me tender

Da var vi et håndbrudd og to mageinfeksjoner rikere, og egentlig var det vel dette innlegget som burde hatt tittel fra en amerikansk legeserie. (Men det er jo ikke særlig oppfinnsomt å herme etter seg selv, så denne gangen siterer vi nicaraguanerne i stedet..)
Lillian var først ute og fikk en mild variant som varte kun en dag. Marthe hater jo å gå glipp av ting, så mageinfeksjonen måtte hun også ha. Hun fikk derimot den varianten som varte en hel helg. Føler ikke at vi trenger å gå i detalj her. La oss bare si at det er lenge siden vi har vært så dårlige og godt nytt år !

Fredag var det tid for nytt røntgen, og med tidenes dårligste form karret frk Dahlberg seg til sykehuset. Der ble legetimen utsatt pga av en amputasjon av en tommel. Vi ble henvist til en kafè... Mens reisefølget Tobias og Lillian koste seg med panini og brownies (!), lå Marthe dødssyk ved siden av og hadde ikke akkurat the time of her life...
Etter to timer skjønte vi at legen ikke ville ha besøk av oss alikevel og vi ble kjørt hjem av en kirurgkompis av Rigo.
Lørdag tenkte vi var en fin dag å treffe legen på, men jammen var det ikke operasjon denne dagen også !
Så i stedet måtte vi vente helt til mandag, men da ble det fart på sakene. For å gjøre en lang historie litt kortere; Marthe har nå fått en rød og tøff gips, og er godt fornøyd med det :)

Språket er fortsatt en heftig kneik å komme seg over. Vi har nå begynt på spanskkurs, men har foreløpig bare hatt en time. Den andre vi gjorde et forsøk på å avtale ble misforstått både av oss selv og læreren.
Vi liker å tro at vi behersker språket litt bedre enn hva vi gjør, og taxituren til hotellet utviklet seg raskt til NM i gjetting av ord.
Vi har lagt til oss den vanen å bare finne på de ordene vi ikke kan, som oftest blir dette norske ord med en o eller a på slutten..
Den nevnte taxituren var intet unntak. Da vi hadde satt oss inn i bilen fant vi nemlig ut at vi ikke hadde penger alikavel, og måtte få taxien til å stoppe ved en minibank. Lettere sagt enn gjort.... I dette tilfellet stemmer ikke det utsagnet. Ord som "automatico" og "monitas" ble forsøkt, uten antydning til forståelse hos sjåføren. Lillian pekte på pengene, og sa igjen "monitas", vi dro fram visa-kortet og dramatiserte bruken av en minibank, og sa etter eller annet om "banko" og "supermarkado".
Sirkuset i baksetet klarte til slutt å gjøre seg forstått, og hvis dere måtte lure.. "Banko" er ikke et spansk ord, "monitas" finner vi ikke i ordboka en gang og resten av vokabularet.. Ja, der hadde vi rett og slett bare flaks.
I går skulle det bestilles sjokolademelk men et glass melk kom i stedet, og i dag kom hvitløksbrødet som forrett og ikke ved siden av middagen som vi trodde vi hadde bedt om.
Jaja... Man lærer av sine feil ?
Som et resultat av spanskkurset nekter husverten å snakke engelsk til oss, så nå må vi samle mot hver gang vi skal kjøpe Pepsi light.

Til helga skal vi på utflukt/ferie til en kaffefarm. Kine gleder seg selvfølgelig til kaffen, Marthe gleder seg mest til dovendyrene og brøleapene. Tror hun i alle fall. Vi har fått tilbud om å sove i telt, men det tror vi ikke er særlig bra for folk med brekt arm. Vi foretrekker køyeseng i stedet.
Lillian skal ha alene hjemme-fiesta. Vi antar hun vil savne oss fort...

Ellers er det fortsatt varmt og godt i steikepanna. Beklager at dette ikke ble det mest innholdsrike innlegget.. Vi kommer sterkere tilbake neste gang :)